I fosterlivet og spedbarnsalderen starter utviklingen med de nederste og innerste delene av hjernen, de som styrer de mest grunnleggende funksjonene i kroppen. Det inkluderer sansene, kroppens pust og puls, temperatur, stressaktivering, søvn og appetitt. Denne delen av hjernen ligger bak mot nakken, og styrer det mest livsnødvendige som vi aldri hadde klart oss uten. Det er her vi oppfatter, og lagrer alt som sansene våre opplever – det vi hører, lukter, ser, kjenner og smaker. Denne delen kaller vi sansehjernen.
 

Så, når vi er over det første, spede stadiet som menneske, modnes det som ligger litt lenger oppe i hjernen, og som styrer følelser, trygghet og tillit til andre mennesker, hukommelse og systemet for hva vi liker og ikke liker. Dette kaller vi følelseshjernen, og her kan det noen ganger bli litt fullt. Her samler vi nemlig på alt det vi opplever av gode og vonde følelser, minner fra det som har gjort oss glade og trygge, og det som har gjort oss redde, sinte og lei oss.

Enda seinere, inn i ungdomsalderen, og også etter at vi er blitt voksne, ferdigstilles det som ligger øverst og lengst frem: Tenke- og fornuft hjernen, hvor vi finner språket, evnen til å tenke klart, til å analysere det vi ser og opplever og til å planlegge og gjennomføre. Her ligger fornuften, som gjør at vi klarer å lære og å reflektere over det vi lærer.

Vi kan på en måte si at vi fødes med et operativsystem som har de mest grunnleggende funksjonene, og at vi gradvis oppgraderes med nye og mer avanserte versjoner ettersom utviklingen skyter fart.

​

Når alarmen går
Når det skjer noe som du reagerer veldig på, for eksempel noe du blir stresset av, redd for eller som minner deg om noe vanskelig du har opplevd tidligere, går det en alarm i følelseshjernen din. Den merker at noe føles ugreit, og varsler naborommet, sansehjernen (som er enda litt viktigere enn følelseshjernen, rent biologisk) om at nå er det noe som ikke er som det skal være.

Det er nemlig sånn hodet vårt fungerer. Følelsene våre husker godt. Og når de vonde følelsene vekkes, går vi nokså automatisk i beredskap, for at det som gjorde så vondt ikke skal skje igjen. Det er en ganske fantastisk, og ikke minst nyttig egenskap, hvis det faktisk er fare på ferde.

Når du lever med langvarige smerter, har vært utsatt for så mye vondt eller levd under økt stressbelastning over en lengre periode vil det autonome nervesystemet hos mange være i beredskap hele tiden. Det er som at kokeplata alltid stå på. Det er normalt, i den situasjonen. Når noe vekker vonde minner, er det naturlig, og viktig, at kroppen og nervesystemet reagerer for å beskytte mot ytterligere fare.

Men så er det jo sånn at følelseshjernen vår rett som det er oppfatter situasjoner og impulser som mer farlige enn de er. Derfor kan det noen ganger være at du går i alarmberedskap uten at det egentlig er noen fare i det hele tatt.

​

​

​

​

​