TENS
TENS har en plass blant medikamentelle og invasive tiltak ved langvarige smertetilstander.
TENS (transkutan elektrisk nervestimulering) er et håndholdt apparat med elektroder som festes på huden i smerteområdet, rundt smerteområdet eller over overfladisk nerve. Gjennom disse elektrodene sendes svake elektriske impulser via nervene til ryggmargen og hjernen. TENS har lite bivirkninger og er billig behandling. Målet med TENS stimuleringen er smertelindring og avledning mens stimuleringen er på.
Foto: Privat
Hvordan virker TENS smertelindrende:
1) Gate-control teorien handler om at man hemmer smertesignaler på ryggmargsnivå ved høyfrekvent stimulering av nervefibre som konkurrerer med smertenervefibre.
2) Den andre virkningsmekanismen til TENS er stimulering av produksjon av endogene smertestillende substanser slik som endorfiner og enkefaliner ved lavfrekvent stimulering.
3) Den tredje mekanismen er direkte inhibering av unormal nerveaktivitet.
TENS virker også indirekte smertelindrende via en sympatikusinhiberende effekt med vasodilatasjon og påfølgende reduksjon av iskemisk smerte. Dette er en viktig mekanisme ved bruk av TENS til behandling av angina pectoris.
I det gamle Egypt, rundt 2500 f.Kr., behandlet man smerte ved hjelp av elektriske fisker. Disse fiskene kunne gi elektriske sjokk på 300 til 400 volt. Kunnskapen om elektriske fisker var kjent blant antikkens lærde, inkludert Aristoteles, Theophrastus og Plinius den eldre.
Den første dokumenterte medisinske bruken av elektriske fisker i smertebehandling ble skrevet av den romerske legen Scribonius Largus i år 46 e.Kr. (Kane og Taub, 1975).
På 1800-tallet ble den første prototypen av en TENS-enhet (Transkutan Elektrisk Nervestimulering) utviklet (Stillings, 1975). I 1965 introduserte Melzack og Wall portteorien, som forklarte hvordan smerte kan kontrolleres. I 1974 ble det laget screening-enheter for stimulering av ryggmargen (SCS) (Shearley, 1974).